Norsk Radiologisk Forening

Jeg leste med interesse innlegget fra Lars Borgen. Her er det mye klokt, og han har meget rett i en del av sine uttalelser.

Jeg reagerte imidlertid på et spesielt utsagn (sitat)

"For å kunne beskrive skjelettbilder fra primærhelsetjenesten med spørsmål om artrose - trenger man da 6 års medisinstudium, 1,5 års turnustjeneste og 5-6 års spesialistutdanning? Hva med CT caput, rtg thorax, UL abdomen med ktr av aortaaneurysme?"

Svaret er naturligvis at det ikke trengs - for å beskrive. Spørsmålet " er det brudd?" kan besvares med "ja" eller "nei" av nærmest enhver.

Men vår primære jobb er ikke beskrivelse, men TOLKNING! Og her reiser problemene seg - selv på et tilsynelatende enkelt skjelettbilde.Hva med differensieringen artritt-atrose? Dette får stor betydning for behandling og prognose. Rtg thorax - Pneumoni? Naturligvis kan en svare relativt enkelt på dette. Hva med at pasientens utrettede kyfose gir pusteproblemer? Eller den lytiske oppklaringen i 4. costa (som forklares av utsagnet i henvisningen "ca renis for 2 år siden") ? Skal den bare overses?

Henvisningen gir oss en pekepinn om hva som er galt, men sjelden i klartekst. "Smerter under mediale fotrand ved belastning". Skal vi huske på det vi har lært om f.eks bipartit sesamben? Har radiografen lært om dette? Det tror jeg de færreste radiografer har.

En kan finne svært mange eksempler som de jeg har nevnt. Mitt poeng er at beskrivelse av undersøkelser er for en stor del basert på tolkning av funn satt inn i en kontekst av kliniske opplysninger, erfaring og det man har lært av anatomi/fysiologi og patologi.

Jeg for min del ser radiologi som en 5-delt prosess:

Er det noe?

Hva er det?

Hva betyr dette?

Hva gjør vi (billedmessig) videre?

Hvor mye haster det?

Dette er vår jobb som spesialister. Selv på et enkelt rtg av håndledd -som kanskje til og med er helt blankt negativt - kan henviser ha behov for videre informasjon og råd om utredning. Da er det vi - radiologene - som må ta denne rollen. Jeg vil påstå at dette er det ingen andre som er kvalifisert til. Vi har - som Borgen anfører - brukt 7 år + 1,5 år + 5-6 år på å lære dette. Det fins ingen snarvei til erfaring og erkjennelse. Dessverre.

Etter mitt skjønn er det ikke snakk om å velge mellom folkevogn og Rolls Royce. Det er snakk om at pasienten - som møter med et problem - fortjener at den beste ekspertise settes inn på å løse et problem. Og det er som oftest radiologen. Ikke radiografen, ikke almenmedisineren, ikke kirurgen. Det er VI som kan billeddiagnostikk, og vi skal tolke (og naturligvis også beskrive) bildene.

Bjørn Løndalen

Lege, spesialist i radiologi

Unilabs Røntgen Majorstuen

Tilbake