Kollega Lars Borgen tar opp tema som ofte er premissene for at radiografene skal overta diagnostisk arbeid, nemlig : (1)Eldrebølgen reiser seg, (2)vi får favnen full av stadig nye og diagnostiske muligheter og (3)volumet av undersøkelser overskrider langt det en radiolog kan klare å beskrive innen rimelig tid.

Vi blir et folk av stadig eldre mennesker, men det er jo ikke det samme som at alle skal gjennom en eller annen diagnostisk prosedyre. Det har i hvertfall ingenting med at radiografer skal overta deler av diagnostikken.   Det er vel heller almenlegene som får oppgaven med helseproblemene også til den eldre del av befolkningen. Det er disse førstelinjelegenes ferdigheter som avgjør mengden av det radiologiske volumet. I Aftenposten 27.1.10 sto det det en interessant kronikk av seniorforsker på Ahus,Pål Gulbrandsen, hvor det bl.a sies:” den unødvendige eskalering av bruk av diagnostiske og terapeutiske resurser skyldes angst hos både pasient og lege og mangel på mot hos legene”. Han legger vekt på at utdanningen bør være praksisintegrert og mer vekt på mellommenneskelige ferdigheter. Løsningen synes i hvertfall ikke å være, når mengden pasienter øker, å  la legesekretæren overta de letteste eller enkleste pasientene.  Det er altså videreutdanningen av egen yrkesgruppe man må satse på.

Vi har favnen full, ja riktig. I dag kan vi velge mellom  røntgen, ultrasonografi, CT og MR og PET. Det har vi nå gjort i mange år og vi har sett at den ene metoden ikke alltid fullt ut erstatter den andre. Det vet vi som radiologer og har, med vår bakgrunn, derved muligheten til å velge rett undersøkelse eller kombinere to. Vil et treårs teknisk preget studium med eventuelle tilleggskurs kunne gi samme kompetanse?  Nei.

Hvem er det som stadig snakker om volumproblemet? Er de reelle for hele landet? Jeg har hørt klagene fra et universitetssykehus  i Oslo. Kanskje man heller burde gå inn på hvordan man organiserer en røntgenavdeling slik at den fungerer, enn å begynne å omfordele det diagnostiske ansvar. Her burde radiologene ha mot til å si hvordan man vil ha det og kanskje tenke på andre løsninger med bildedemonstrasjoner kontra våre kliniske kolleger enn hva som foreligger i dag.

Lars Borgen kommer for øvrig med en rekke spørsmål av retorisk karakter, som man i denne debatten ikke kan gå inn på (finnes Gud?).

Vil bare kommentere den siste linjen hvor han skriver:” mitt lodd er kun at spørge”.  Ibsen skrev: ” Krev ei, min venn, at jeg skal gåten klare. Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare”.

Borgen burde i hvert fall kunne svare.

Terje Swensen

Radiolog