Norsk Radiologisk Forening

Jeg har med interesse fulgt debatten om hvorvidt norsk radiologi trenger sonografer, og hvorvidt rollefordelingen mellom radiologer og radiografer er moden for endring.

Jeg har de siste fem årene jobbet ved en stor barneradiologisk avdeling i London hvor vi både har sonografer – tre i tallet, og hvor det også er innført ”skill-mix”, blant annet innen intervensjon. Intervensjonsseksjonen har tre overleger, to assistentleger samt en spesialutdannet radiograf som utfører alt fra enkle tappinger, leddinjeksjoner og biopsier til mer kompliserte prosedyrer så som diagnostiske/terapeutiske angiografier, bronkografier, dilatasjoner etc. Det er dog til enhver tid en av overlegene som har det medisinsk-faglige ansvaret, og må ta støyten dersom komplikasjoner skulle inntreffe. Slik jeg ser det gjør spesialradiografen en god jobb, som forventet – vi er jo slett ikke uenige at (nesten) hvem som helst kan læres opp til å utføre spesielle prosedyrer. Fordelen er at sykehuset sparer penger, på kort sikt. Den alvorligste ulempen er at radiografen sperrer for opplæring av andre radiologer, som med tiden kan tenkes å bygge opp tilsvarende virksomheter ved andre sykehus, noe som er svært nødvendig dersom det medisinske tilbudet skal være likt for alle – og uavhengig av postnummeret.

I en periode hadde vi og en spesialradiograf, meget dyktig sådan, som beskrev skjelett røntgen. Ifølge henne selv sluttet hun med dette fordi hun følte ansvaret for stort. Det er ikke bare å beskrive et brudd, ”kunsten” er å oppdage den ørlille lytiske defekten som ikke var tilstede ved forrige undersøkelse, og som kan representere et sarcom, eller de ørsmå ben-utspringene på os ilii – som er diagnostisk for nail-patella syndrom, for å nevne noe. Det forbauser meg at leder i radiografforbundet, Anna Pettersen ikke erkjenner dette, og at hun ikke har et mer ydmykt forhold til kunnskap. Tilsvarende gjelder for våre tre sonografer. De gjør en utmerket jobb, men det er den ene overlegen som til enhver tid dekker de fire ultralydlab’ene som har det medisinsk faglige ansvaret for sine egne undersøkelser, for de tre assistentlegenes (som i tillegg skal ha opplæring) samt for sonografenes undersøkelser. I løpet av en formiddag kan vi undersøke opp til 40-50 barn, til dels rutine-oppfølgning av tidligere påvist patologi, men og utredning av nye pasienter der ultralydundersøkelsen skal veilede videre (bilde)diagnostisk utredning. Til tross for at radiografer og leger samarbeider svært godt, inngir denne modellen dessverre ikke tilstrekkelig faglig tillit, og jeg vil ikke anbefale den for min avdeling (som fra påske av igjen er barnertg. ved Haukeland - i Bergen må vite - der barneradiografene er svært dyktige på sitt felt!).

Men når vi først diskuterer ”skill-mix” kan det kanskje være av interesse for norske radiografer å vite at enkelte av våre barneradiologer og kardiologer utfører MR-undersøkelsene sine selv, av samme grunn som vi utfører ultralydundersøkelser selv. Sist jeg nevnte dette for noen MR-radiografer i gamlelandet, fikk jeg til svar at nei – dette var ikke aktuelt i Norge.…..og at dette kunne det bli fagforeningssak av! Oh-dear…..

Så for å oppsummere – innen mitt felt som er barneradiologi bør virksomheten tilrettelegges for problembasert diagnostikk. Det innebærer at radiologen er ansvarlig for indikasjon, valg av modalitet, hensiktsmessig protokollering og korrekt tolkning, inkludert videre anbefalinger. Og der radiografens ansvar er optimal - og da mener jeg virkelig optimal - bildetakning, med alt det innebærer!

Hvorvidt sonografer og beskrivende radiografer kan være hensiktsmessig i andre typer virksomheter, er det opp til andre kolleger å uttale seg om. Jeg mener ”samlebåndsradiologi” var nevnt i et av innleggene? Jeg har og hørt uttrykket ”primærradiologi” – hva i alle dager er dette?

Dere er herved utfordret!

Les de øvrige innleggene i debatten her.

Synspunkter? Send en mail.

Tilbake