Norsk Radiologisk Forening

58 år gammel kvinne, uføretrygdet på grunn av ryggplager, overvektig. Kjent hypertensjon og kronisk ischemisk hjertesykdom med massiv familiær belastning. Gjenomgått subendocardialt fremreveggsinfarkt i -03, ACB operert i samme år.
Pasienten innlegges sykehus pga akutte abdominale smerter lokalisert til høyre øvre kvadrant og med ca. to døgns varighet. Ved klinisk undersøkelse er hun direkte palpasjonsøm under høyre costalbue, smertene forverres ved bevegelse. Subfebril. Blodprøver viser lett CRP stigning (ca. 30) ellers normalt.
Innleggelsesdagen ble det utført CT undersøkelse av abdomen og bekken med intravenøs kontrast (fig. 1, 2) som viste en lett fortykkelse av peritoneum parietale og ovoid ”cake-like” området av reaktive hyperattenuerende fett (stranding) lokalisert mellom abdominale vegg og høyre colonhalvdel, anteromedialt for høyre flexur/colon ascendens. Diameter i aksiale plan ca. 3 x 5,5 cm og craniocaudal utstrekning ca. 10 cm. Det ble ikke påvist tegn til fortykkelse av tarmveggen og det var normale forhold ved de parenchymatøse organer. Ingen tegn til lymfadenopati verken paravertebralt eller i bekkenet.

Diagnose: segmentalt omentinfarkt.

Diskusjon:
Omentum maius er den største peritoneale fold, bestående av fire peritoneale lag. To av disse descenderer fra curvatura maior ventriculi i caudal retning, foran abdominale viscera for å fortsette oppover mot anterosuperiøre del av colon transversum.
Segmentalt omentinfarkt er en relativt sjelden tilstand. De fleste pasienter har akutte/subakutte smerter i høyre hypochondrium eller i nedre høyre del av abdomen. Ved klinisk undersøkelse er det lokalisert palpasjonsømhet og varierende grad av peritoneal irritasjon mens blodprøver kan vise lett leukocytose. Oppkast og kvalme er relativt sjeldne, kroppstemperaturen er normal eller lett forhøyet. Av og til kan lesjonen palperes. Klinisk diagnose er vanligvis appendisitt, eller sjeldnere, cholecystitt.
Bildediagnostikk inkluderer oftest ultralyd og CT. Abdominal ultralyd kan vise en moderat hyperekkoisk, solid og ikke komprimerbar ovoid lesjon med lokalisasjon som korresponderer med kliniske symptomer. Lesjonen er typisk adherent til peritoneum parietale. På CT er funnet vanligvis bedre definert og framstår som heterogent område av reaktive hyperattenuerende fett, sentrert til oment.
Tilstanden oppstår i typisk lokalisasjon på høyre side, i høyre nedre kvadrant eller lengre cranielt, i nivå med umbilicus. Høyre side av oment synes predisponert pga. kongenitale veneanomalier som kan føre til trombose.
Risikofaktorer inkluderer adipositas og nylig kirurgisk intervensjon.
Segmentalt omentinfarkt er en benign selvbegrensende tilstand som behandles konservativt. Riktig diagnostisering fører til reduksjon av unødvendige kirurgiske inngrep. Komplikasjoner i form av intraabdominale abscesser er blitt beskrevet i litteraturen men er generelt meget sjeldne.
Vår pasient ble fulgt opp poliklinisk ved kirurgisk avdeling og viste fin tilbakegang av kliniske symptomer, fallende infeksjonsparametre (CRP på 11 ved siste kontroll, ca. 3 uker etter utskrivelse) og gradvis regresjon av patologiske funn ved CT (fig. 3).

Differensialdiagnose:
Omentinfarkt og epiploisk appendagitt kan ha liknende utseende på CT, i tilfelle av omentinfarkt er lesjonen vanligvis større (gjennomsnitt diameter ca. 3,5 – 7,0 cm), kakeformet og med typisk høyresidig lokalisering. Ved epiploisk appendagitt er symptomer vanligvis lokalisert til venstre eller høyre nedre kvadrant og på CT finner man en typisk velavgrenset hyperattenuerende randsone med sentralt område med forhøyet attenuasjon (”hyperattenuating ring sign”). Lesjonen er typisk adherent til colonveggen.
Begge tilstander behandles konservativt og noen klassifiserer både omentinfarkt og epiploisk appendagitt som ”fokalt fettinfarkt”.
Torsjon av oment kan ha identisk utseende med omentinfarkt, både på ultralyd og CT. Differensiering mellom disse to tilstandene har lite praktisk betydning da begge behandles konservativt.

Referanser:
1.Abadir J, Cohen A, Wilson S. Accurate diagnosis of infarction of omentum and appendices epiploice by computed tomography. The American Surgeon 2004
2.Breda Vriesman van, A. The hyperattenuating ring sing. Radiology 2003; 226:556 – 557
3.Puylaert J. Right – sided segmental infarction of the omentum: clinical, US and CT findings. Radiology 1992; 185:169 – 172
4.Rioux M, Langis P. Primary epiploic appendagitis: clinical, US and CT findings in 14 cases. Radiology 1994; 191:523 – 526
5.Pereira J, Sirlin C, Pinto P et al. Disproportionate fat stranding: a helpful CT sign in patients with acute abdominal pain. Radiographics 2004; 24:703 – 715
6.Sobotta – Becher. Atlas der Anatomie des Menschen; 2. Teil

Tilbake